| Artikkelindeks |
|---|
| Flight Unlimited III Omtale |
| Side 2 |
| Side_3 |
| Side_4 |
| Alle sider |
Jeg har tilbragt dagen sammen med familien i Seattle. Denne høstdagen begynte med nydelig, varmt vær og en svak bris fra vest. Nå har derimot temperaturen sunket drastisk, og store skyer har begynt å trekke inn fra havet. Vi har kommet oss ombord i famileflyet - Et Lake Renegade sjøfly - og sitter og lytter til SeaTac ATIS på frekvens 118.00. Det høres ikke lovende ut. Sikten blir stadig verre, og mens vi sitter der begynner de første regndråpene å tromme lett mot flyskroget. Siden vær-fronten kommer fra nørd-vest er det mulighet for at vi likevel slipper unna det verste bare vi kommer oss i lufta og får peilet oss sørover mot villaen vår ved American Lake.
SÃ¥ kom regnet... Stor aktivitet i bakgrunnen
Jeg kontakter bakkekontrolleren og blir klarert til å taxe til rullebane 34L via taxebane Quebec. Vi er inne i en kraftig regnbyge, noe som gjør at sikten er svært dårlig. Litt i seneste laget ber kontrolleren meg om å vike for en Boeing 757 som krysser foran oss på taxebane Bravo. Jeg bremser så hardt at bagasjen i bakrommet prøver å komme fram til oss i kabinen. En lyd av knust glass lyder. Jeg skotter bort på kona som såvidt klarer å holde seg fra å kjefte. Der gikk det nye kaffeserviset. Regnet bråker nå sånn at ingen orker å si noe.
En Boeing 747 lander på rullebane 34R mens vi står og venter. Kontrolleren høres såvidt: 'Renegade Seven Lima Golf, you're cleared to cross runway 34 right'. Vinden river og sliter mens jeg prøver å holde flyet på rett kjøl. Vi stanser i posisjon ved rullebane 34L. En Lear står foran oss, og en Beechcraft Baron begynner å rulle bortover rullebanen og forsvinner ut i regnet. Flyplassen er travel på denne tiden av døgnet. Lear'en svinger ut på rullebanen og forsvinner raskt ut av syne. Radioen spraker: 'Renegade Seven Lima Golf, contact Tower for take-off clearence on 119.90'. Jeg bekrefter meldingen, takker for meg og skifter frekvens. Vær så snill, la oss få komme oss i lufta så fort som mulig. Men neida. Etter at jeg har identifisert meg og forklart tårnet hvor jeg skal, sier kontrolleren kort: 'Hold short. Landing traffic.'
Etter noe som virker som en evighet kommer en liten Cessna dansende ned på rullebanen. Piloten høres både svett og lettet ut da hun svarer bekreftende når tårnet ber henne kontakte bakkekontrollen for taxe-intrukser. Endelig står vi på rullebanen med klarering for take-off. Jeg foretar en rask - kanskje litt for rask siste inspeksjon og gir gass. Regnet har lettet litt, men vinden har økt betraktelig, så flyet gjør sitt beste for å skjære ut til venstre. Jeg presser inn høyre pedal og vrir stikka mot venstre for å holde flyet på plass. Der! Vi er i lufta. Jeg stabiliserer sideroret og trimmer flyet for å stige så raskt som mulig. Det verste er over. Ved 1600 fot får jeg beskjed om å kontakte Seattle Approach på 119.20. Vi kan sette kursen sørover.
Hjemturen går som en drøm. Vi tar igjen fronten noen minutter etter at vi har forlatt SeaTac International, og legger uværet bak oss. Foran oss er vindstille og blå himmel. Vi lander uproblematisk i innsjøen American Lake og glir bortover mot land. Vi ser skyene komme nærmere og nærmere. Jeg slipper ut hjulene, og et øyeblikk etter når vi bunn. Jeg gir litt ekstra gass og flyet triller lett opp på stranda nær villaen vår - klart for å fortøyes og gjøres klart for stormen på andre måter. Vi inspiserer dagens shopping-fangst og oppdager at det bare var en kopp som var blitt knust under oppbremsingen litt tidligere på ettermiddagen. Kona smiler tilfreds. Det begynner å blåse litt friskere.
Legg merke til at de verste skyene bare befinner seg til høyre på bildet - i SeaTac-området
