Av Bjørn O. Henjum
Jeg har tilbragt dagen sammen med familien i Seattle. Denne høstdagen begynte med
nydelig, varmt vær og en svak bris fra vest. Nå har derimot temperaturen sunket
drastisk, og store skyer har begynt å trekke inn fra havet. Vi har kommet oss ombord
i famileflyet - Et Lake Renegade sjøfly - og sitter og lytter til SeaTac ATIS på
frekvens 118.00. Det høres ikke lovende ut. Sikten blir stadig verre, og mens vi
sitter der begynner de første regndråpene å tromme lett mot flyskroget. Siden
vær-fronten kommer fra nørd-vest er det mulighet for at vi likevel slipper unna
det verste bare vi kommer oss i lufta og får peilet oss sørover mot villaen vår
ved American Lake.
Så kom regnet... Stor aktivitet i bakgrunnen
Jeg kontakter bakkekontrolleren og blir klarert til å taxe til rullebane 34L via
taxebane Quebec. Vi er inne i en kraftig regnbyge, noe som gjør at sikten er svært
dårlig. Litt i seneste laget ber kontrolleren meg om å vike for en Boeing 757 som
krysser foran oss på taxebane Bravo. Jeg bremser så hardt at bagasjen i bakrommet
prøver å komme fram til oss i kabinen. En lyd av knust glass lyder. Jeg skotter
bort på kona som såvidt klarer å holde seg fra å kjefte. Der gikk det nye
kaffeserviset. Regnet bråker nå sånn at ingen orker å si noe.
En Boeing 747 lander på rullebane 34R mens vi står og venter. Kontrolleren høres
såvidt: 'Renegade Seven Lima Golf, you're cleared to cross runway 34 right'. Vinden
river og sliter mens jeg prøver å holde flyet på rett kjøl. Vi stanser i posisjon
ved rullebane 34L. En Lear står foran oss, og en Beechcraft Baron begynner å rulle
bortover rullebanen og forsvinner ut i regnet. Flyplassen er travel på denne tiden
av døgnet. Lear'en svinger ut på rullebanen og forsvinner raskt ut av syne. Radioen
spraker: 'Renegade Seven Lima Golf, contact Tower for take-off clearence on 119.90'.
Jeg bekrefter meldingen, takker for meg og skifter frekvens. Vær så snill, la oss få
komme oss i lufta så fort som mulig. Men neida. Etter at jeg har identifisert meg
og forklart tårnet hvor jeg skal, sier kontrolleren kort: 'Hold short. Landing traffic.'
Etter noe som virker som en evighet kommer en liten Cessna dansende ned på rullebanen.
Piloten høres både svett og lettet ut da hun svarer bekreftende når tårnet ber
henne kontakte bakkekontrollen for taxe-intrukser. Endelig står vi på rullebanen
med klarering for take-off. Jeg foretar en rask - kanskje litt for rask siste
inspeksjon og gir gass. Regnet har lettet litt, men vinden har økt betraktelig,
så flyet gjør sitt beste for å skjære ut til venstre. Jeg presser inn høyre pedal
og vrir stikka mot venstre for å holde flyet på plass. Der! Vi er i lufta. Jeg
stabiliserer sideroret og trimmer flyet for å stige så raskt som mulig. Det verste
er over. Ved 1600 fot får jeg beskjed om å kontakte Seattle Approach på 119.20.
Vi kan sette kursen sørover.
Hjemturen går som en drøm. Vi tar igjen fronten noen minutter etter at vi har forlatt
SeaTac International, og legger uværet bak oss. Foran oss er vindstille og blå himmel.
Vi lander uproblematisk i innsjøen American Lake og glir bortover mot land. Vi ser
skyene komme nærmere og nærmere. Jeg slipper ut hjulene, og et øyeblikk etter når vi
bunn. Jeg gir litt ekstra gass og flyet triller lett opp på stranda nær villaen
vår - klart for å fortøyes og gjøres klart for stormen på andre måter. Vi inspiserer
dagens shopping-fangst og oppdager at det bare var en kopp som var blitt knust
under oppbremsingen litt tidligere på ettermiddagen. Kona smiler tilfreds. Det
begynner å blåse litt friskere.
Legg merke til at de verste skyene bare befinner seg til høyre på bildet - i SeaTac-området
Fortsetter på side 2 =>>
|
